Hmmm, en kul

Har kjennt en kul på nedre delen av ryggen. Er på ferie men så fort jeg kommer hjem skal jeg få time hos legen for å sjekke det ut. Siden den ømmer så inntaler jeg meg at den er ufarlig. Hadde den "bare vært der" hadde jeg vært mer urolig. Men det er nå en gang så at det jeg har vært igjennom gir en litt lav terskel for uro. Så selvfølgelig tenker jeg litt og lurer.

Men dette er nok ingenting og sommeren vil fortsette som før. Nyter forresten fantastiske dager på Sicilia med bad, sol og italiensk mat.

Cat

Stikkord:

På jobb i halv annet år uten sykemelding

Tenk at det har gått 18 måneder siden de besluttet å stoppe medisineringen med Herceptin. Alle disse måneder har jeg jobbet fullt og ikke vært sykemeldt en eneste dag. Er litt stolt må jeg si :-) Det er et liv etter kreftbeahndling, jeg vet at jeg sa det før den første operasjon. Men der og da ble det sagt i trass som et furtent barn. Uansett hva dere sier eller gjør så skal jeg komme meg til den andre siden og fortsette livet mitt der jeg var før kreftcellene gikk amokk.

Jeg har vært trett i vinter,men hvem er ikke vintertrett. Ha, den mørke årstiden er alle slitne det blir bedre når våren kommer. Våren kom og jeg var like trett, jaja sikkert litt pollen vårtrett kan vel hvem som helst bli. Vinteren var lang og kald, tar tid før man henter seg inn men den lyse årstiden gjør snart sånn at jeg føler meg mindre trett. Sommeren kom (i Mai tror jeg) og jeg var like forb... trett. I Juli var jeg til kontroll på Radiumen alt på en dag. Blodprøve, MUGA, Mamografi og selvfølgelig måtte jeg inn til ultralyd også. Til slutt var det kun legetimen igjen. Alle prøver og bilder var bra. De fortalte meg at jeg aldri ville bli helt bra i hjertet mitt etter skaden som Herceptin gjorde men jeg er nå tilbake på 60 % "hjertekapasitet" før jeg begynte med Herceptin målte de meg til 62 %. Så dette er ikke så verst synes selv. Legen kommenterte min tretthet med at jeg sikkert hadde fatigue men det måtte jeg bare nekte på. Jeg er på jobben hver dag og gjør det jeg skal pluss litt til, jeg prøver holde litt orden hjemme men sant skal sies at det kommer i andre hånd. Det finnes jo så mye annet som faktisk er viktigere, våre barn og min samboer, familie og venner. Jeg har sett andre som er helt slått ut av tretthet, klarer ikke hverdagen derfor nektet jeg sånn for at jeg kunne ha fatigue. Men som legen sa det finnes ulike grader av fatigue. Tror jeg skal ringe inn å spørre hva det var for kurs hun snakket om, jeg hørte selvfølgelig ikke etter eller spurte for jeg hadde jo ikke behov for et sånt kurs, ikke sant. Sta som et esel.... jada

catrin

Ingen mer Herceptin

Torsdag

Jeg hadde et lite håp in i det siste at jeg kanskje skulle få en kur til i dag. Men jeg skjønte vel at det ikke gikk.
Når jeg fikk spørsmål om hvordan det gikk og hvordan jeg følte meg. Svarte jeg at jeg nok følte meg litt bedre men at jeg var tung i pusten og var veldig trett. Legen lo litt og sa at JA du følte deg vel ca 2 % bedre, det var forskjellen på pumpekapasiteten til hjertet de siste 3 uker. Så det som var positivt var at det ikke gikk andre veien.

Legen på Radiumen var meget missfornøyd med hvordan kardiologen i Tønsberg hadde møtt meg og respondert på hjerteundersøkelsen de skulle gjøre. 1) jeg fikk spørsmål om hva de i Oslo forventet av en ultralyd på hjertet mitt. 2) jeg fikk beskjed om at hvis jeg hadde blitt sendt til kardiologen fra fastlegen min pga at jeg var andpusten hadde han sendt meg hjem igjen uten å gjøre noe som helst da han mente at alt lå innenfor normalen.
Legen på Radiumen skulle sende et nytt brev til Tønsberg om at jeg måtte bli kallet inn til en ny undersøkelse i løpet av 2 uker og at de startet med behandling for hjertesvikt. Hørte jeg ikke noe fra Tønsberg så skulle jeg ringe Radiumen så tar de over og behandler meg der inne i stedet. Så sånn sett føles det bra at noen følger opp men jeg føler litt at jeg nå detter av i fart og ikke har landet på føttene enda.

Han mente dokk at jeg har fått god uttelling med de 8 kurene jeg faktisk fikk. Det må jeg selv tro nå da jeg ikke har noen plan B ;)

cat

Ta't lugnt

Torsdag

I tirsdags tok jeg en meget fornuftig avgjørelse. Jeg ringte og sa ifra til skolen at jeg ikke kom til å fullføre faget Markedsføringsledelse med strategi denne våren. Det blir rett og slett for mye for meg med 100 % jobb, behandlingsopplegg som ikke går på skinner og 2 fag med hjemmecase og til sist eksamen. Nå har jeg bestemt meg for å satse på å klare jobben og det litt mindre faget Budsjettering isteden. Og i går kveld så følte jeg nesten hvordan mange kg forsvant fra skuldrene mine. Jeg har endelig lettet litt på presset jeg har lagt på meg selv, det føltes først som et nederlag at jeg har holdt det gående i halv annet år og så klarer jeg ikke de siste månedene. Men det føltes helt riktig og kutte ned på studier før jeg kuttet ned på jobbing.
I går tok jeg bilder av lungene nå blir det bare og vente til den 5:e februar eller at de tar kontakt og gir en beskjed.

catrin

Sminke, å se bra ut og en maske for omverden

Jeg står i dusjen og lar vannet skylle bort tårene, vi er alene hjemme Hannah og jeg. På badet i dusjen med stengt dør så hører hun meg ikke der jeg står, hulker, rister og fryser trass det varme vannet. Jeg er redd, redd for å miste tilbudet på medisin, redd for å få tilbake kreften, redd for alt ubehag som følger med kreft og behandling, redd for å ikke være sterk nok, redd for.. Listen er veldig lang om dagen.

Jeg har begynt å bruke lenger tid på badet. Fikser håret og sminker meg med mer enn bare maskara. Får kommentarer om at jeg ser så godt ut og det passer standardsvaret mitt, at alt går så bra. Det er alltid to sider av en sak sier man. Visst er det morsomt og se bedre ut enn på lenge, bytte ut gamle olabukser som satt dårlig mot nye som sitter mye bedre. Ta vare på mitt utseende som er så viktig etter å ha passert 40, er det ikke sånn? Eller er det så at jeg gjemmer meg bak en maske som viser en bedre jeg? Jeg vet at jeg tyr til ytterligheter, selvfølgelig er det ok å prøve å ta seg bra ut samtidig som man ikke mår helt bra. Vi er jo ikke nøtt å la utseende speile akkurat hvordan vi føler oss her og nå. Men det har jo en tendens å bli just sånn.

I går hadde jeg en lang samtale med min bror og da var humøret og motet bedre. De er typiske, disse svingninger, å pendle mellom optimisme og stor pessimisme. Jeg prøver å skåne Hannah fra mine små utbrudd, det er vanskelig å tvinges forklare hvorfor mamma gråter og er lei seg når alt annet er blitt så og si normalisert. Jeg jobber fulle dager, studerer og utfører vanlig husarbeid. Men jeg er redd, igjen, for at hun med sin følsomhet skjønner at det finnes noe bak alt dette vanlige som hun ikke får tak i. 

cat

Herceptin er det pest eller kolera?

Var inne på Radiumen i dag for en ny MUGA undersøkelse. Jeg visste jo egentlig svaret. Dagen etter kuren jeg fikk den 11. desember så følte jeg hvordan hjertet gjorde noen nervøse slag nå og da. Jeg ble også veldig fort andpusten og var generelt sliten og trett. På lille nyttårsaften så ble jeg forkjølet og da naturligvis enda mer tungpusten. At jeg fikk brent blodårene i nesen her rett før jul hjelper vel ikke helt på den generelle tilstanden.
I dag fikk jeg bekreftet at jeg nok en gang har sunket til under 50 % på hjertekapasiteten. Jeg spurte pm det var realistisk å tro at jeg kunne fullføre alle de 17 behandlingene med noen ekstra pauser nå og da. Men svaret ble at det var ikke aktuelt, alt tydet på at jeg ikke tålte medisinen. Og gi meg Herceptin for å hindre spredning av kreften og samtidig svekke hjertet mitt var lite hensiktsmessig. Jeg ble sendt på EKG og skal også til utredning av hjertet hos en kardiolog på Tønsberg. 5 februar skal jeg tilbake til Radiumen for en ny MUGA og i mellomtiden skal de diskutere hva som blir fortsettelsen på behandlingen min. Her og nå er deppig og lei meg, derfor kommer tanken litt søkt, er Herceptin pest eller kolera. Skal jeg bli dårlig av kreft eller av et hjerte som ikke fungerer som det skal?

cat

Angst....

Jeg trodde helt ærlig at jeg ikke skulle gå rundt å være redd, engste meg for at nå har kreften spredt seg innen et år etter operasjon. Og i hvert fall ikke før selve den grunnleggende behandlingen var avsluttet.
Men nå går jeg her og gruer meg for at jeg har hodepine på den ene siden og har vondt inne i nesen i skilleveggen. For jeg husker jo å ha lest at hvor flott og fantastisk Herceptin nå enn var så har de registrert en økning av hjernesvulst hos brystkreftpasienter. Dette pga at Herceptin er for stor til å komme seg inn til hodet, det låter jo litt usøkt men sånn er det. Den medisinen som de tester ut i studien jeg er med er såpass mye mindre og "angriper" virker fra innsiden av kreftcellene der Herceptin som "en" størrelse større blokkerer gripeklørne til kreftcellen fra utsiden.
Nå skal jeg til en ny hjerteundersøkelse den 15/1 da skal jeg ta opp dette med min nese og det faktum at det ikke har vært udelt glede å gå på do i de siste måneder.
Tilbake til angsten så haler jeg inn og trykker monstrene dypt ned i meg og kveler trangen til å gråte. Jeg skjønner at jeg snart må gi slipp og få uttrykk min store sorg og redsel ellers vil jeg snart ikke ha tilgang på den positive energien jeg må ha for leve med redsel for kreft.

cat

01.jan.2009

Da var det dags å utdype de siste to ukene. Jeg var så høyt oppe, giret er vel riktig betegnelse, her tidligere. Jeg hadde fått en B på eksamen i Finansregnskap med analyse. Men så datt jeg ned, begynne å jobbe, studere og ta igjen 2 eksamener som hang siden i våres sånn at det ble totalt 3 eksamener frem til Jul var vel å ta i litt mye. Men jeg prøvde og nå venter jeg litt spent på resultatet av den siste eksamen, blir det enda en jeg må ta opp senere?
Åter til det som skulle bli feiring av ettårsdagen min. Jeg følte en sånn rar tristhet, tårene var aldri langt unna og det var ikke få ganger jeg måtte trekke pusten dypt, rolig og styre tankene over på neutral grund. Det var ganske skummelt og nok en gang møte disse mørke og klamme følelsene. De tok meg litt på sengen, jeg som er så godt som ferdig med min behandling bare 10 kurer igjen. Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv så er jeg skitredd for dette at jeg har en aggresiv form, den mest aggresive enligt legen, for kreft. At Herceptin kun dekker kroppen men ikke hodet. Så når jeg for en drøy uke siden får en intens hodepine som sitter på venstre side med start bak øyet da kommer tankemonstrene krypende.

Jul med din glede....

Det har så langt blitt en kontrastenes høgtid.
For et par uker siden var jeg giret på å feire ettårs-dagen etter operasjon og jeg skulle si høyt at mitt navn er Catrin Skramdal og jeg er one year surviver. Det skjedde ikke som jeg hadde tenkt. Tankene har gjort en aldri så liten loop og jeg har vært nervøs og hatt noen ganske mørke tanker. En av dagene som kommer skal jeg skrive litt mer utførlig om dette.

I dag fikk jeg en utrulig trist beskjed, mann til min venninne døde i natt. Dette får meg nok en gang til å tenke at du må gjøre det beste du kan ut av dagen du har i dag, for du vet ikke noe om dagen i morgen.

cat

Hjemmelaged marsipan & Jul på Liseberg

Mandag

Hjemme fra jobben og Hannah har lagt seg. Nu känner jag att jag landar efter en härlig men hektisk helg hemma i Göteborg.
Vi dro ned med båten til Sverige ved lunsjtid og kom frem lagom til middag. Senere på kvelden bar det i vei til butikken for å handle inn svensk julemat.

Lørdag begynte eventyret med å kna og atter kna deigen med marsipan for siden å lage figurer og marsipanbrød. Hannah har en enorm skaperånd og tålmodighet som kan sitte i timer uten å kjede seg. Etter middagen dro vi inn til Liseberg og der var det alt annet enn lite folk. Det var en lang, bred og kompakt kø for å komme inn og vel inne gikk vi gåsegang med alle andre som søkte julestemning. Vi kjøpte Gränna polkagriser, julenisser og engler av saueull og noen julegaver. Når vi vel kom hjem sent på kveld synes Hannah det var deilig å få på seg pysjamas og krype ned i sengen.

 Søndag malte vi luen til marsipanjulenissene og dyppet noen av dem i smeltet sjokolade. Pakket inn et par julegaver og jeg skrev til og med julerim på pakkelappene. Kl 14 bar det hjemover og vi rakk båten fint, der spiste vi julebord og så det største og fineste pepperkakehuset noensinne. Det var ikke bare Hannah som ble imponert, men så stor stekeovn har vi ikke så det blir den vanlige beskjedne størrelsen på pepperkakehuset hjemme hos oss.

I dag mandag stod jeg opp alene, hadde time hos fysioterapeuten, medens de andre sov sin skjønnhetsøvn sin til kl 8.30. Om ettermiddagen hadde jeg time hos fastlegen, fra og med den 15. desember er jeg friskmeldt. Men jeg fortsetter og jobbe halvt ut året for å gå over i full stilling etter nyttår. Fastlegen min lurte på om jeg klarte det og at jeg fikk prøve å se hvordan det gikk. Jeg resonerer som så at hvis jeg ikke er innstilt på at jeg klarer og kan jobbe fullt så kommer jeg aldri å orke det. Må bare bli bedre på å legge meg tidligere om kvelden sånn at jeg får de timene med søvn som jeg faktisk trenger.

cat

Les mer i arkivet » Juni 2011 » August 2010 » Desember 2009
catrin

catrin

44, Sandefjord

Samboer med Pere og vi har 3 barn. Sammen har vi lille Hannah på 4 år, Pere har fra tidligere Agathe 16 år og Henrik 19 år. Jeg studerer økonomi på deltid og gjennomgår behandling for brystkreft. Det er også grunnen til at jeg opprettet denne blogg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits